Maoly

4. januar var dagen for avreise. 
Jeg pakket en koffert som senere ble kåret til tidenes mest unødvendige pakning. Jeg vet ikke hva som var det utroligste; at jeg fikk med meg halve skapet, eller at jeg fikk med meg 12 par sko (inkludert gummistøvler) i en helt normal koffert. Snakker vi videoblogg for pakking? 

Klokken 09:00 ankom jeg også Gardermoen med min overvektige koffert. Ving hadde opprettet en felles gruppe for alle TC elevene på facebook, så vi hadde allerede utvekslet telefon nr og avtalt å møtes ved skranken. 
Jeg ble møtt av ei sprudlende trønder med høy latter etterfulgt av en spent Gabriel. En etter en kom alle norske, vi håndhilste, småpratet og stresset oss forbi sikkerhetskontrollen. Alle var så spente, litt småsjenerte og forventningsfulle. Det ble en lang vei på oss norske. Vi mellomlandet i både Frankfurt og Barcelona, sistnevnte ble det opphold på fem timer, så det ble nok av tid å bli kjent på. Det var en slitsom, men utrolig morsom tur. Henriettes jakt på Mc.Donalds, Linn Beate som på død og liv måtte innom Zara, Siw og Cathrine som utforsket Røykebåsene i Frankfurt og den fantastiske luftegården i Barcelona. 

Cathrine, Henriette, Linn Beate, Wendy, Siw Anita, Anette, Gabriel og Sivert.

Etter landing suste alle rundt i jetlag og lykkerus. 
Da vi skulle hente bagasjene våre sto vi ved båndet i godt over en time. Først en halv time etter at den siste passasjeren hadde tatt sin koffert begynte vi å klø oss i hode og spørre litt rundt. Hvorfor akkurat våre bagasjer? Linn sluttet å leke på båndet og fikk seg til å spørre. Inge fare skjedd, vi sto bare ved feil bagasjebånd. På båndet rundt svingen suste det rundt ni ensomme kofferter. Kan skje den beste!

Vi kom ut som typisk charterturister, slitne, overtrøtte og syngende, så ble vi møtt av vår danske lærer, Mette. 
Mette sendte oss avgårde i minibuss til Alcudia, der vi skulle møte de andre, få leilighetene våres og bli kjent.
Når vi kom frem til hotellet hadde danskene og svenskene allerede vært der en god stund, de sto oppført pent på rekke og rad, så gikk den norske raden foran og håndhilste. Minte meg nesten litt om fortidens håndballkamper, da vi hilser på de vi skal spille mot. 

Så kom det store øyeblikket, vi skulle få hver vår leilighet og hver vår roomie. 
Vi skulle dele leiligheten med en person fra ett annet land, enten en stille og seriøs danske eller en partysvenske.
Jeg småløp bort til disken, sjekket inn, fikk en lapp der det sto EMMA fra Sverige på, og brukte en god stund på å lete etter min roomie blant alle partysvenskene. 

Til slutt, etter å ha dratt opp min overvektige koffert til 3.etasje i en leilighet i Alcudia fant jeg roomien min liggende i sengen. Jeg stakk hode innenfor døren, og fikk se ett blondt hode med blå øyne stikke opp fra dyna. Min roomie ble en STOR del av mitt opphold på Ving Service School, og er det noen som fortjener ett helt eget innlegg, så er det nettopp henne.

Følg med, så blir du kjent med henne du også! ;) 

 Som dere sikkert vet har jeg alltid vært glad i å reise, og storbetatt av friheten vi i Norge har til å pakke kofferten og dra hvor vi vil. Fra da jeg var liten likte jeg alltid å titte i reiseblader og drømme meg bort til steder jeg ikke kunne navnet på. Men tenk å flytte til utlandet? Bare spontant bestemme seg for å pakke kofferten, legge alle bekymringer bak seg og dra ut i verden. Så mye å lære, så mange minner, så fri. 

Men det er ikke alle som kan det, og plutselig er jeg en av dem. 
Det skal ikke mye til før man sitter med en bil, en leilighet, en mann eller babymagen (som det forresten er urovekkende mange av i venninne gjengen min for tiden) også er det gjort, man må bli. 
Så nei.. Livet skal leves, ikke bare overleves.

Jeg satt å bladde gjennom Ving sine sider på jakt etter fremtidens jentetur, da jeg kom over "reiseleder søkes" artikkelen. Jeg leste grundig gjennom kriteriene og fant fort ut at den var som skreddersydd til Maoly. Så jeg søkte. 

Noen uker senere fikk jeg mailen fra HR Over Seas om at jeg var velkommen til intervju.
På intervjudagen våknet jeg med spenning og forventninger. Skulle det være mange der? Hvordan var folk? Hva forventes av meg? 

Men det viste seg å bli det morsomste og mest konstruktive av alle intervjuer, og langt fra ett tradisjonelt jobbintervju. På min dag var det kun jenter, åtte flotte damer, og av de skulle fem videre til guideskolen. Det var spenning på høyt nivå og alle hjalp hverandre der vi kunne, men vi var aldri konkurrenter. Den gode kontakten startet allerede på venterommet, og for første gang i HELE mitt liv kan jeg med hånden på hjerte si at jeg var den aller første på stedet. Helt seriøst! Jeg har aldri vært først på plass til noe som helst. 

Den første jeg ble kjent med var Anette, den blide trønderen med den høye latteren. 
Hva skal man si? Det ble vennskap ved første blikk og i dag er hun en av mine Ving-venner som jeg håper å få beholde for livet. 

Intervjuet, som forresten var ett heldagsintervju besto av mange fysiske tester og problemstillinger. Det handler om å være service minded, løsningsorientert og veldig veldig glad! Vi ble også testet i teamwork og hadde individuelle samtaler. Det var en utrolig morsom dag og rommet var konstant fylt av latter og glede. Først når dagen var over og man hadde forlatt resten av kandidatene kom tankene; Hva slags inntrykk ga jeg? gjorde jeg noe feil? Kunne jeg gjort ting annerledes?

Svaret skulle komme i løpet av en uke, og mailen ble sjekket flittig fra første time. Allerede dagen etter fikk jeg mail om at jeg var velkommen til guideskole på Alcudia, Mallorca. Var gleden stor? Gjett! 

Ventetiden ble lang og gleden var ekstra stor når jeg fikk billetten min på mail. 
Det var spenning på høyt nivå. Hvem kom videre? Hvordan var de andre norske fra andre intervjudager? Hvordan er svenskene? Danskene fra Spies? Hvordan var hele Thomas Cook? Følg med for å høre om guideskolen og min første destinasjon. :)

-YM

Jeg elsker å reise.

Jeg elsker at vi bor i en verdensdel som gir oss muligheten til det. Vi har mulighet til å se verden, frihet til å gjøre akkurat hva vi vil når vi vil det, og jeg virkelig elsker det. 

Jeg vet ikke hva jeg elsker mest. 
Definitivt ikke å pakke ut og inn av kofferten, det er gørr kjedelig og jeg skulle ønske den bare kunne pakke seg selv. Men når den først er lukket og den står ved utgangsdøren, så begynner moroa.



Reisefeber, forventninger, spenning, redsel, skeptisk og følelsen vi jenter alltid sitter med om at vi har glemt noe viktig, uansett om sjekk-listen er full. 

Også drar man mot flyplassen, mens man sier "hade" til kjente og kjære. 
Uansett hvor lenge man skal være borte, så er det alltid vondt å si "hade". Men samtidig litt godt også, for allerede da- når man står der å sier "hade" så vet man det at det er nettopp den personen som gjør det så ekstra deilig å komme hjem igjen. 

Også er det stresset på flyplassen. 
Jeg elsker flyplasser, store flyplasser med spennende og stressede mennesker, og ikke minst flyene. 
De store flyvende bussene som rommer alle følelser. Den er både elsket og hatet. Den frakter meg bort fra hjemmet, fra kjente og kjære, fra en hverdag.. Så lander den. 

Forventninger, forhåpninger, spenning, lykke.
I løpet av noen timer har den fraktet deg til en helt ny verden, ett sted der ingen kjenner deg. Du kan være akkurat hvem du vil være, gjøre det du vil gjøre og leve. Fordi du er fri.

Jeg elsker å reise, fordi du blir kjent med verden, du lever livet og du får minner. En bit av livet å ta med deg hjem igjen. Og det beste med å reise er at du kan lære og lære bort. Spre kjærlighet, latter og opplevelser.. Og ta med deg det videre. Også skal man hjem, blakkere enn ellers i året.. Men samtidig så rik.

  And the good thing about traveling is that you can always come home. 

Takk for alt du har gjort for oss, og alt du gjør hver eneste dag. 
Takk for at du alltid er der når vi trenger deg.
Takk for at du alltid har noe å si,
selv om vi ikke alltid hører.
Elsker deg for alltid.
-Jentene dine. 

(Heh, vi har prøvd å lage hjertekake) 

Til verdens beste mami og alle andre mødre. 
God morsdag. 

 Thank you for being a big part of my childhood.- I Will Always Love You. 

R.I.P  Whitney Houston. <3

Jaa, da var jeg tilbake igjen da.
Det er rart man liksom aldri får lagt denne bloggingen ned for godt? Det kommer liksom alltid ett eller annet som får meg til å (av en eller annen grunn) skrive ned noe og legge mine tanker ut til offentligheten. Gøy. Ikke at så mange leser det heller, for man får ikke akkurat lesere av å skrive ned alt annet enn dagens outfit og sminke-preferanser. Men det er kanskje ikke så dumt. 

Jeg har fra jeg lærte å skrive (og litt før det også kanskje) vært en stor tilhenger av dagbøker. Jeg elsker dagbøker! Og har en bok for hvert år, fra da jeg var 6år, til cá 16 år. I dag er jeg så glad for det, for jeg kan faktisk bla tilbake å se hva jeg gjorde for 10 år siden, eller se tidligere meninger.

Det blir nok langt ifra så private tekster på denne bloggen fremover, men jeg liker jo å skrive, so why not?

Jeg har tidligere nevnt at jeg angrer på å ha slettet den tidligere bloggen min, og gud det gjør jeg virkelig!  Men når jeg tenker nærmere på det, så ble den skrevet i mitt livs verste år, 2009. ALT skjedde i 2009, og min verden var på kanten av ett stup. Jeg ble ferdig på videregående, flyttet til Oslo, begynte å studere uten å virkelig ane hva som ventet meg. Jeg mistet mange rundt meg, hele året. Etter at vi i 3STD mistet Christoffer, og måtte leve med en tom skolepullt resten av tiden på Øvrebyen kom tiden der vi måtte si hade til venner, pakke tingene og fly ut av redet. Folk spredde seg. Oslo, Trondheim, Tromsø, Lillehammer, Nord-Norge, England, USA, ja.. you name it! 

Kort tid etter at jeg endelig hadde blitt vant til å bo for meg selv, i en stor og tom leilighet i Oslo, døde Lavdim og vennen hans i Drammen. Resten av tiden gikk til tanker, sorg, å være mye myeee i Drammen sammen med alle vennene jeg har der. Å det var virkelig ikke en lett tid.. 

Så kom eksamen, og for å si det pent, så ble det langt fra en A.
Toppen av iskremen og selvfølgelig det siste jeg trengte. 

Så gikk det underkant av to mnd, så ble Lars Erik Flem Andersen funnet drept på Kongsvinger. 
En herlig og sjarmerende gutt som aldri har skadet en flue i hele sitt liv. Han ble fratatt livet, enkelt og greit fordi han var på feil sted til feil tid og møtte på et vesen som ikke en gang har en forklaring selv. Det gikk mange mnd før vi fikk vite hvem han var, og det gikk fire mnd der dette gikk og gnagde på. Og han var der, og hadde vært i nærheten hele tiden. Gud, som jeg virkelig ikke ønsker deg noe godt! Det ble også lang tid på prating, på å være sammen med familie og venner, også rettssaken, før vi kunne "legge dette bak oss."   

Så døde Dennis, en barndomsvenn i kariben som også ble drept av en tyv som ville stjele PC'n hans.

Også ble det slutt med min daværende kjæreste, som plutselig hadde en personlighetsforandring til tusen og som fikk for seg at det er kult å ha flere baller i luften. Og resten av året og halve 2010 gikk til drama. Der jeg, og en av de søteste jentene jeg i dag vet om faktisk brukte energi på å konstant krangle og diskutere over en gutt(!) som virkelig lever i sin egen bobble. Snakk om å kaste bort tiden.  

Men, som de sier; Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere!

Så jeg bestemte meg for at 2009 og halve 2010 aldri hadde funnet sted. Alle vennene jeg mistet, mistet jeg aldri. Alle tårene som falt, falt aldri. Og bloggen ble slettet. That's the story.. Og når jeg tenker på det, så er det kanskje ikke noe å se tilbake til? Så jeg skriver her fremover. Ferdig med det! 

Nå er alt nesten helt i orden. 

Alle som er borte er godt gjemt i hjerte mitt, skolen har dessverre ikke gått helt perfekt, og jeg har bestemt meg å virkelig tenke over hva jeg vil gjøre med fremtiden min, hva jeg vil bruke den til. Om jeg fortsetter med pasjonen som faktisk er juss/menneskerettigheter, eller om jeg bytter til pasjon nr 2 som er politikk, det kommer jeg tilbake til. Men akkurat nå vil jeg bare leve, smile og le.

 For livsgleden min er det siste noen skal ta ifra meg! :) 

Følg min blogg med bloglovin

(Innlegg fra 12.mars 2010)

Kjære jenter!
Vi er alle flotte på hver vår måte. Vi har alle noe å være stolt av, noe vi er flinke til, noe vi er mindre flinke til og noe vi alltid kommer til å være missfornøyd med. Både hos oss selv og andre. Men jeg tror jeg kan snakke for de fleste av oss, når jeg sier at alle vet at ingen er perfekte. Hvertfall ikke jeg. Min negative liste er markbart en god smule lenger enn den positive, og noe av det jeg (med hånden på hjerte) kan innrømme at jeg har å jobbe med er temperamentet. 

Vi skulle alle vært litt mer som gutta. 
Gud har totalt feilskapt jenters måte å løse konflikter på. Vi er naturligvis alt for smarte, alt for spekulerte og alt for dramatiske for å løse en konflikt med en god gammeldags slåsskamp. Og når vi først slåss.. så er det som regel for menn! Gutter derimot, de finner et ubetydelig problem, flyr i tottene på hverandre og blir som regel venner igjen etterpå, eller så bare glemmer de hverandre og går vidre. Vi.. vi finner den slags løsning alt for lettvinn. Vi reflekterer med ord; sterke, sårende, agressive ord.. Ofte ord vi innerst inne ikke mener. Missforstå meg rett: Jeg er totalt i mot vold, og ser ikke det som noen god løsning i det hele tatt, men er ikke psykisk vold minst like ille?

Det finnes alltid to sider av en historie..
Men har du noengang hørt ei jente fortelle en historie om en krangel som hun ikke har rett i? Nei.. Det er faktisk sjeldent, hvis ikke umulig. Vi jenter er født med en naturlig tendens til å dramatisere historier, noen bygger den om, bytter litt rekkefølge og tar med vår egen versjon til andre venniner, for å få en indirekte bekreftelse på at en virkelig har rett. Alt dette ligger i underbevisstheten. 

Jenter har lett for å finne andres feil før sin egen. 
Tenk all den tiden vi kunne spart hvis vi dro lasset sammen? Men i stedet disponerer vi tiden med å kritisere hverandre, klage om- og på hverandre, for hva?

Vi kaster bort tid.
Det er ulogisk og ganske sjeldent å ha et vennskap til noen uten krangler eller diskusjoner. Folk må for all del få lov til å være uenige, og til å reagere på sin egen måte. Men i stedet for å ta ting der og da, så har de fleste av oss en naturlig tendens til å la det gå, la det bygge seg opp, forså å eksplodere ved en senere annledning, og deretter lange ut om flere episoder, alt på en gang.

Men hvis jeg innrømmer mine feil.. og du innrømmer dine, kan ikke vi slutte å dømme hverandre, og heller jobbe sammen?
----------------------- 

Vi skulle hvertfall kunne klart det..
Før vennskapet vårt ble ødlagt- for absolutt ingenting! Du vet.. mange mennesker i verden drømmer om et vennskap som vi tar for gitt. Som vi kaster rett i vanndammen. 

Så kjære medsøstere!
Skjerp dere! Kommuniser. Snakk sammen, klikk på hverandre, gråt med hverandre og bli venner igjen..  Livet er for kort for ubetydelige konflikter og meningsløs utagering. 

(Redigert innlegg fra 06.september 2010)

Så må man feire med veteranene da! De som har skiftet bleier på deg, eller passet på deg, eller lekt med deg, de som har oppdratt deg, og de som eier alle dine andre hjem. Veteraner pleier å være veldig tvilsomme til alt med offentliggjørelse, spesielt med tanke på internett og blogg.. SKIKKELIG FARLIG er det!! Så de får slippe det å bli smurt utover her, men dette er kongeveteranen:

Å våkne opp på en mandag til nyhetsartikler om knivdrap, skudd, bråk og voldtekt i Oslos gater har nesten blitt så vanlig at nyhetene ikke lenger sjokkerer. Det er lenge vært snakk om alle voldtektene i Oslo og hvor utrygge gatene er, men det var ikke før i dag ved frokostbordet med VG foran meg, at jeg så hvor ille ting faktisk har blitt. 



Fem voldtekter i helgen. 


Gruppevoldtekt, overgrep, forsøk, gjenger som går rundt å speider etter jenter som går alene. Hvor langt skal dette gå? Skal vi ha ett samfunn der man ikke kan gå alene i gatene, der taxisjåfører må vente til du er innenfor døren før de reiser igjen? Kan vi "ta natten tilbake" for jeg kan ikke huske at vi har hatt den.

Jeg har vært innom partisider og lest på hva de forskjellige partier mener bør gjøres.
De drar hver sin kant med hver sine løsninger.

Spørsmålet om hva partiene foreslår bør gjøres for å minske voldtektene blir av Arbeiderpartiet besvart så; 


" Regjeringen har gjennomført en rekke andre tiltak for å bekjempe voldtekt. Blant annet har ofrene fått rett til bistandsadvokat, også før saken anmeldes. Helsetjenesten har styrket behandlingstilbudet til personer utsatt for seksuelle overgrep. I tillegg har vi fått voldtekts- og voldsmottak over hele landet, og sikret at legevakt/akuttmottak har kompetanse og utstyr til å ivareta ofrene og sikre bevis. DNA-reformen er også et viktig tiltak for å få voldtektsforbryterne dømt. Vi har også økt minstestraffen for voldtekt fra to til tre år."



Genial plan! Creds.. Bra håndtering av fornærmede, men hvor smart skal man være for å se at løsningen Arbeiderpartiet kommer med på sin side KUN gjelder etter at voldtektene har funnet sted? Det er ikke håndteringen av voldtektsoffer som er det største problemet nå, det skulle bare MANGLE at ofrene ikke fikk tiltak for å ta sin hverdag tilbake. Men tiltakene for å FORHINDRE voldtekt er enda ikke besvart. I stedet bruker regjeringen tid og energi på å kritisere FrP-Jensen og Oslos ordfører, Fabian Stang. Dessuten fikk Stang også pepper for å ha brukt ordet "jentene" og ikke inkludert gutter også.

Seriøst?!? Hvis det bare har vært jenter som har meldt voldtekt i helgen, og i Oslo hittil i år, og alle er fullstendig klare over at det er jenter som er mest utsatt; hvorfor må man måtte passe seg for hvert ord man skal ta til anvendelse? Gi meg en pause..

FRP derimot besvarer spørsmålet med dette:

" Videre foreslås det at regjeringen åpner for at private sertifiserte laboratorium kan bistå politiet med DNA-analyser. FrP krever også nødvendige endringer for en utvidet registrering og kontroll ved ankomst av asylsøkere slik at registreringen vil omfatte DNA-profiler som politiet kan få tilgang til.
- Vi vet at de aller fleste overfallsvoldtektene som har funnet sted har blitt begått av personer med ikke-vestlig bakgrunn. Derfor vil vi at asylsøkere skal plasseres i lukkede mottak for å forhindre at slike overgrep skjer, sier Siv Jensen. "

Jeg forstår at folk reagerer på forslaget om lukkede asylmottak. 
Men når det først slippes inn mennesker med konkret kriminell bakgrunn og mennesker uten ID papirer, så må noe gjøres. Spesielt når undersøkelsene tyder på at de fleste siktede fra helgens voldtekts bølge er innvandrere.

Misforstå meg rett. Ikke alle voldtektsmenn er asylsøkere, for all del, det kan godt være den norske nabomannen eller hjemmehjelpen. Men hvis det kan redde en jente.. Hvorfor ikke? 

Fabian Stangs resolusjon om å begynne med seksualundervisning og forandre dårlige kvinnesyn allerede på barneskolen bør definitivt bli vedtatt, ikke kritisert av den norske regjeringen. 

Ellers vil jeg bare tilføye at voldtekt er  den nest største kriminelle handlingen man kan utføre på ett menneske rett etter drap. Regjeringen vil ha strengere straff mot voldtekt. Men igjen.. Hvordan kan man kalle 2-3år i fengsel en streng straff for å ødlegge et liv? Trist!

LOVE IT! 
Sommerens favorite, for min del..